Eva Ankjell Helgesen

Obamas valgkampkampanje – et glitrende eksempel på bruk av enterprise 2.0

I faget teknologiutvikling og samfunnsendring som jeg har tatt på masterprogrammet til NTNU videre skrev jeg en eksamen om Obamas valgkampkampanje sammen med Tore Knudsen og Are Sjaastad. Et spennende arbeid, og vi ble  imponert over hva teknologien kan brukes til :-). Ta gjerne en titt i oppgaven.

https://docs.google.com/document/d/1GQjXg_5V60lsAwPeIL7VHC0SQF6TfY9fIoE3n1E9lUs/edit?pli=1

Analyse av Big Data – et middel for maktutøvelse?

Denne bloggen er et fellesprosjekt mellom Are S, Tore K og meg selv. Bloggen er et ledd i faget S 6501 ved NTNU Videre

Harper Reed omtales som Obamas orakel i Dagen næringsliv 6. oktober 2012. Reed er teknogeniet som har funnet formelen for hvordan Barack Obama skal vinne valget. Reed uttaler: «Jeg er her for å sikre at teknologi er en suksessfull kraftmultiplikator i denne valgkampen». I 2008 hadde Obama-kampanjen 4 dataingeniører. I denne valgkampen har de 45 dataingeniører. I tillegg kommer statistikere, matematikere, sannsynlighetsberegnere, datagravere og markedsføringseksperter – som tilsammen utgjør et team på rundt 120 mennesker som under hele valgkampen jobber utelukkende med å skape verktøy som samler inn, systematiserer og foredler data om velgerne.
Businessweek skriver følgende: Under Reed har Obama-teamet bygget systemer for velgerregistrering, organisering av frivillige og generell støvsuging og analysering av hver eneste bit av tilgjengelig data – ikke bare stemmemønster, politiske donasjoner og forbrukerpreferanser, men også hva folk leser og deler, og hvordan de reagerer på eposter, annonser, tweets og andre henvendelser.
I tillegg til alle ansatte, er det en mengde frivillige som jobber i valgkampen. Reed har utviklet verktøyet «Dashboard» for å lette deres arbeid. De frivillige skal vite akkurat hvem det er viktig å ringe. De skal vite akkurat hvilken dør de skal banke på. Unge mennesker skal ringe de unge velgerne, eldre mennesker skal oppsøke eldre. De frivillige skal identifisere Obama-tilhengerne, og få dem til stemmeurnene. De skal overbevise tvilerne, og få dem til å stemme på Obama. De skal ikke kaste bort tiden på å ringe til eller besøke Mitt Romneys tilhengere.
Artikkelen er fascinerende, men også skremmende. Det ligger en enorm makt i å kunne systematisere store datamengder slik at nyttig og håndterbar informasjon kan hentes ut med kirurgisk presisjon.

Hvor henter Reed sin informasjon fra? Artikkelen i DN går ikke grundig inn på dette, men vi vil gjette at en vesentlig del av informasjonen kommer fra den enkelte. Vi deler villig informasjon om oss selv via Facebook, Twitter, blogger og andre nettsteder. Facebooks grunnlegger, Mark Zuckerberg har proklamert en lov som sier at for hvert år framover, i all overskuelig fremtid, vil mengden av informasjon som deles på nett dobles. Denne økte delingen skjer dels ved at vi blir vant til å dele mer med hverandre, dels gjennom lansering av nye tjenester som gjør det lettere for oss å dele informasjon. Erfaringsmessig er vi i starten forsiktig med hvilken informasjon vi deler, og tenker oss om for hver nye applikasjon vi benytter, men etter hvert blir disse barrierene brutt, og vi blir mer åpen for deling. Det er rett og slett «slik vi gjør det».
Facebook endret i 2007 sin strategi og åpnet kildekoden til Facebook-plattformen, og tillot dermed alle å utvikle programmer som kunne kobles til deres tjeneste, såkalte app’er. Åpningen synes å ha vært en suksess, og stadig nye app’er utvikles. Enkelte tjenester gjør at informasjonen kan deles sømløst, for eksempel når vi lytter til en sang på Spotify blir denne automatisk publisert under nyhetsfeeden på Facebook-siden vår. Gjennom å installere programmet tillater vi en tredjepart å publisere informasjon om vår bruk av tjenesten. På Facebook er det mulig å uttrykke at man ”liker” et innlegg, en hendelse eller en applikasjon. En rekke bedrifter legger også ut linker der vi kan trykke «liker» på deres sider hvor de presenterer et produkt eller en tjeneste. Når vi «liker» noe, kommer dette opp på nyhetsoppdateringen vår, og samtidig som nyhetsoppdatering på alle våre venners nyhetsoppdatering. Trykker de også «liker» sprer annonsen seg ytterligere. Dette er nettverkseffekter i praksis, og er utrolig effektivt for ikke å snakke om at dette er en gratistjeneste.
For å illustrere effektene av nettverk: Om en har et budskap og formidler dette til 2 personer. Og de formidler dette videre til 2 nye, og de igjen til 2 nye – har vi etter bare 33 ledd fått ut dette budskapet til hele verdens befolkning på godt over 7 milliarder mennesker. Vi ser her at nettverkseffekten ved hjelp av “Liker” knappen i Facebook kan være formidabel. En ting er informasjon vi deler, og vet at vi deler, men hva med all den informasjonen vi deler uten å være det bevisst? Hva med alle de gangene vi eksempelvis trykker på “Accept” -knappen idet vi laster opp en App, eller entrer en side på internett og godtar vilkårene for nettopp denne siden? Hvor mye informasjon samles inn? Og hvem bruker denne informasjonen? Og til hva?

Hver enkelt opplysning i seg selv er kanskje ikke så interessant, men når dataene sammenstilles kan en finne mønstre – eller avvik på mønstre som er langt mer interessant.
Ved å sammenstille store mengder data kan man få ut mye informasjon, som igjen kan benyttes til en rekke forskjellige formål. En slik sammenstilling av data går under betegnelsen «Big data». Big data er datasett med en størrelse som overgår det normale database verktøy kan lagre, håndtere og analysere (Big data: The next frontier for innovation, competition and productivity, McKinsey Global Institute, 2011). Definisjonen inneholder ikke en bestemt størrelse i form av terrabyte eller petabyte, den er forventet å endre seg med tiden ettersom mer effektive dataverktøy og datavare vil utvikles.
Mengden av digitalt produserte data har økt enormt over de siste 30 årene. Mens det i 1986 kun var 3 exabytes med data lagret globalt, var det i 2007 til sammenligning 295 exabytes, og i 2011 ble det generert ufattelige 1.8 zettabytes (1021 bytes) med informasjon. Også regnekapasiteten har gjennomgått en betydelig utvikling. Eksempelvis ble 41% av regnekapasiteten i 1986 dekket av lommekalkulatoren, mens det i 2007 hovedsaklig var personlige datamaskiner og videospill som utførte de fleste regneoperasjonene.

I denne oppgaven ønsker vi å se på de ulike bruksområder for Big data. Videre vil vi analysere temaet i forhold til samspillet mellom elementene teknologi, organisasjon og samfunn. Hvilken nytte kan organisasjoner og samfunn ha av denne teknologien, og hvilke utfordringer finnes? Kan vi ane en forrykning i maktbalansen ved bruk av denne typen data?

Vi vet at tilgangen til informasjon er enorm, og vi vet at de som har midler og den riktige teknologien kan utnytte informasjonen til egen fordel – eller til å vinne et valg!

Ny teknologi, greier vi å utnytte den?

Professor Arne Krokan ved NTNU skriver i sin blogg om Professor Sebastian Thrun og hans alternative karriereveg. Professor Thurn underviste tidligere i kunstig intelligens ved Stanford. Sammen med Peter Norvig i Google skapte han et åpent studietilbud i artificial intelligence. Kurset er tatt av 160 000 studenter. Etter å ha undervist ved et eliteuniversitet, og skapt mange spennende prosjekter, kom han frem til at fremtiden ikke var ved universitetet. Etter erfaringene med åpne, nettbaserte klasser flytter han kreativitet og arbeidskapasitet over til å utvikle åpne kursmoduler for undervisning og læring ved å starte Udacity.

Teknologien endrer samfunn og den endrer organisasjoner. Jeg vil påstå at den oppvoksende generasjonen, la meg kalle dem teknologigenerasjonen, er langt bedre på å utnytte de mulighetene dette gir enn vi som vokste opp uten all denne teknologien.  Jeg trenger ikke se lenger enn til mine barn for å innse det.

Teknologien hjelper oss til å gjøre hverdagen enklere, og det er fantastisk. Teknologien hjelper oss å systematisere data og hente den frem på en enkel måte når vi måtte ønske det. Herlig! Imidlertid, hva skjer når teknologigenerasjonen begynner å stille krav til oss andre? Henger vi med da? Er vi flinke nok til å omstille oss, eller blir det ofte for høye transaksjonskostnader? Selv om teknologien hjelper oss, er det uten tvil endel transaksjonskostnader forbundet med å ta den i bruk.  Jeg har sett flere eksempler på dette i arbeidslivet. Organisasjoner kjøper inn systemer som skal forenkle hverdagen. Tanken bak er bra, og konsulentene lover gjerne gull og grønne skoger. Likevel ser jeg ofte at det motsatte skjer. Det blir mer jobb! Hvorfor? Fordi mye av jobben gjøres som før. Jeg opplevde det da jeg jobbet i en organisasjon som skulle innføre skapning av faktura. Uten tvil et system for fremtiden, men mange dyktige og oppegående personer slet med å legge fra seg gamle vaner. Innføring av ny teknologi medførte ikke besparelser, tvert i mot, det ble mye mer jobb fordi fakturaene i stor grad ble behandlet som før, samt at de måtte behandles i forhold til ny teknologi.

Dette et eksempel fra en organisasjon, men jeg er helt sikker på at vi finner slike eksempler over alt. Det kunne vært spennende (og kanskje skremmende) å vite hvor mye tid som kastes bort på slikt dobbeltarbeid i Norge…

Vi ser alle mulighetene som finnes, men vi tar dem ikke i bruk fordi det blir for krevende her og nå. Det er så mange muligheter, så mange teknologier, og så mye vi kan lære….Med økt teknologi har informasjonsstrømmen økt og økt. Der det før kunne være mangelvare på informasjon, er det i dag alt for mye informasjon. Jobben blir ikke å finne informasjonen, men å finne den riktige informasjonen i et mylder av tilgjengelig info.

Selv priser jeg meg lykkelig over ny teknologi akkurat nå. Jeg sitter på flyet til Malaga der jeg skal feriere. Norwegian har vært så hyggelig å gi oss gratis nett ombord, og med Ipaden på fanget utnytter jeg denne ellers så kjedelige flyturen til noe nyttig 🙂

Loven om sosial deling

Det var 2008 og det var høst, og jeg var ikke på Facebook! Jeg følte meg som en litt dinosaurisk utgave av meg selv, ”alle” andre var der og hadde en mening om dette fenomenet. Etter hvert ble nysgjerrigheten for stor, og jeg opprettet en konto. Litt skeptisk var jeg, og stor var min forundring da jeg i løpet av et par dager hadde mange venner. Wow, hvordan var dette mulig? Hvordan kunne så mange personer som jeg ikke hadde snakket med på mange år bare ”finne” meg? Jeg er jo en helt vanlig person, så her måtte det ligge noe bak! Etter hvert konkluderte jeg med at nettverkseffekter måtte være svaret. Etter at profilen var opprettet, kjente jeg at kontrollfreaken i meg våknet til live. Hva skulle andre egentlig få vite av meg? Hva skulle jeg legge ut? Hvordan skulle jeg ha kontroll på hva andre skrev på min vegg?

Etter hvert har skepsisen lagt seg noe, og jeg legger ut en del info om meg selv. Jeg er nok fortsatt litt tilbakeholden med hva jeg legger ut, og er nok av den store andelen som ”deler” mindre enn jeg ”deles med”. Jeg synes det er vanskelig å finne den gode balansen når jeg tenker å legge ut noe. Jeg vil at det jeg skal legge ut skal være interessant, det skal ”gi” noe til leseren. Videre vil jeg at det skal være balansert, og det skal ikke være til sjenanse for andre.

Nå skulle ikke dette være en blogg om meg og mine valg, dette er jo tross alt tvangsblogging som en del av faget Teknologiendring og samfunnsutvikling. Jeg har lest artikkelen ”The Law of Online Sharing” av Paul Boutin. Boutins artikkel fokuserer på Mark Zuckerbergs lov om sosial deling. Loven om sosial deling sier at vi for hvert eneste år fremover, i overskuelig fremtid, vil doble hva vi deler på nett. Dette oppnås gjennom nettverkseffekter, samt gjennom introduksjon av stadig nye tjenester som gjør slik deling enklere.

I september 2011 oppgraderte Facebook til ”Open Graph” plattform. Dermed kunne vi via ulike apper og Websider nå på en svært enkel måte dele våre aktiviteter med våre venner på Facebook. Første gang vi vil dele på denne måte må vi gjøre noe aktivt for det, etter at dette er gjort skjer alt sømløst, og vi kan oppdatere våre venner selv når vi sover…. Eksempler på slike funksjoner er Spotyfy og ulike treningsapper. Vi deler enkelt informasjon om de sangene vi hører på, og vi deler enkelt informasjon om treningsturen vår…At delingen skjer så friksjonsløst gjør at vi er villige til å dele langt mer med andre… Et annet eksempel er Blippy, som bruker kredittkortdataene dine for å fortelle andre hva du har handlet. Informasjonen kan være offentlig eller deles med utvalgte kontakter. Mange trodde at det ville være vanskelig å få folk til å dele informasjonen om sine kjøp. Det viste seg imidlertid å være ganske enkelt. Det vanskelige var å få folk til å se på dette som nyttig informasjon.

Boutin stiller seg tvilende til Zuckerbergs lov om sosial deling, og jeg deler hans skepsis. Jeg tror ikke problemet vil være hva vi vil være villig til å dele, men hva vi er villig til å bry oss om.  Hvor mye tid skal vi bruke på å følge andres liv på nett? Hvor godt skal vi kjenne de mange der ute, istedenfor å bruke tid på dem vi har nært oss? Jeg er ikke i tvil om hvor min fokus vil være, og jeg er ikke sikker på at Zuckerberg vil sette pris på mitt standpunkt!

Tyveri….eller ikke tyveri?

Tyveri…eller?

«Mamma, vet du at det går an å laste ned filmer fra nettet helt gratis???». Det er sønnen min som da var 10 år som spør. Han er en gutt med økonomisk sans, og er tydelig fornøyd med oppdagelsen sin. Tenke seg, hvorfor i all verden skal vi betale for en dvd, når dette kan lastes ned fra nettet HELT GRATIS!

Et øyeblikk kjenner jeg meg litt usikker på hva jeg skal si. Jeg ser gutten min, glad og fornøyd over sin nye oppdagelse. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å ta fra han gleden. Jeg tenker at kanskje er det greit å piratkopiere filmer, men jeg vet at jeg ikke mener det. Jeg vet at jeg må være en litt kjip mamma,  og jeg tenker over hva jeg skal si.

Tenk deg at jeg er på en klesbutikk, og ser den lekre kjolen. Jeg vet at jeg ikke har råd til den, men jeg bare MÅ ha den…jeg sniker den ned i veska, og lusker meg ut av butikken. Er jeg en tyv da? Svaret er utvilsomt ja. Tenk deg at jeg derimot sitter hjemme i min egen stue og logger meg inn på min egen PC. Der laster jeg ned filmer og musikk gratis gjennom mer eller mindre ulovlige tjenester…Er jeg da en tyv? Her er ikke svaret like innlysende.

Poenget mitt er at dersom mange synes det er ok å laste ned film gratis, vil dette merkes på inntektene. Hvordan skal da filmer finansieres? Vil dette skape en dårligere kvalitet på fremtidens filmer? Vil dette stille økte krav til reduserte kostnader, eller kan filmindustrien finne andre måter å skaffe inntekter på? Hva bør de som selger produkter som enkelt lar seg kopiere gjøre for å opprettholde sine inntektekter? Mulighetene for piratkopiering er der, bør filmindustien spille med eller mot?

Jeg er litt usikker, men inntil videre lar jeg etikken styre mine valg. Så jeg går gjennom argumentasjonsrekka jeg har tenkt sammen med sønnen minn. Gutten nikker og jeg tror han forstår. Jeg tror til og med at han er enig. Jeg puster dypt, og er egentlig litt fornøyd. Å være litt kjip en gang i blant, er vel bare en del av å være mamma?

Big data…og hva så?

Selskap som drifter betalingskort kan forutsi om en person blir skilt innen 2 år ved å analysere mønstre i pengebruken …med 98 pst. sannsynlighet!!! Wow tenker jeg… Hvordan er dette mulig? Kan Visa ved å analysere mine transaksjoner predikere noe slikt?

Dette må være tull tenker jeg. Hadde det vært noe jeg hadde lest i VG så hadde jeg helt klart konkludert med at det var tull. Imidlertid, dette leser jeg i artikkelen ”Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn” av Arne Krokan. Krokan er professor i teknologi og samfunnsspørsmål ved NTNU og min foreleser i faget Teknologiutvikling og samfunnsendring. Den godeste Krokan har ikke tullet med referansene sine heller. Kilden er Yaleprofessor Ian Ayners bok Super Crunchers, som handler om hvordan analyser av tilgjengelige data på mange områder vinner over beslutninger tatt der intuisjon og fagkunnskap er viktige bestanddeler.

Jeg kjenner at dette opprører meg litt. Jeg som lever i den tro at den beste måten å predikere varigheten i et forhold vil vare er å vurdere kjærligheten, respekten, interesser og livssituasjon for øvrig.

Jeg drodlet litt med mannen min om temaet. Big data er stort sier han. Et oppslag på Gartners Hype Cycle, viser at han har rett.

Vi drodler litt videre på hvordan selskapene kan koble forbruksdata med statusdata. Hvordan vet VISA når noen har skilt seg? Kanskje det er her Facebook kommer inn? På Facebook deler vi jo tross alt alle våre 365 lykkelige dager, samt en og annen oppdatering om endring i sivil status.

Så kommer neste spørsmål, hva skal egentlig kredittkortselskapene med slik informasjon? Jeg ser verdien av slik informasjon. Jeg ser at noen kan tjene store penger på å bruke den. En skilsmisse kan jo fort medføre betalingsproblemer.

Jeg snakket om dette temaet med noen av mine medstudenter, og vi stilte etter hvert spørsmål om hva ulike selskaper egentlig vet om oss – som vi selv ikke vet. Kan VISA med 98 pst. sannsynlighet forutsi om jeg er gift om to år eller ikke? Tenk om jeg hadde hatt samme kunnskap. Hadde jeg vært villig til å betale for den? Helt klart ikke. Hadde jeg vært villig til å betale for å ikke vite..?? Ja, jeg hadde nok det. Når bruken av Big data gir oss muligheten til å predikere ting med stor sikkerhet, hvordan vil det da påvirke våre fremtidige valg? Det er jo nærliggende å forvente at oppegående mennesker vil tilpasse seg til slike fremtidige antagelser. Hvorfor skal noen jobbe for at ekteskapet skal fungere, når VISA allerede vet?

Jeg leser videre og tenker på alle Appene jeg laster ned på Iphonen min. Appen ber om å få sende pushvarsler, den ber om å få bruke stedet jeg er på. Ok, svarer jeg. Lykkelig uvitende om at den i noen tilfeller også henter telefonbok, bilder og annet…Hallo, hva skal disse selskapene med disse opplysningene meg? Hvilken nytte har de av slike opplysninger? Jeg kjenner at jeg blir mørkredd…hva om…hva om…

I det jeg går til jobben funderer jeg videre.  Spiller det egentlig noen rolle om noen bruker mine vaner til å vite noe mer om meg? Jeg er jo ganske ordinær. Jeg har ingen ting å skjule. Hvilken interesse har de av meg? Er det for eksempel ikke like greit at selskapene vet så mye om meg at jeg får tilasset reklame?

Jeg er litt skremt og veldig oppglødd når jeg kommer inn på kontoret. Jeg forteller ivrig om temaet og de farene jeg ser når store selskaper begynner å bruke slike data. Min kollega ser poenget, men får meg heldigvis ned på jorden igjen. Eva, nå har du tenkt litt for mye! Akkurat da føler jeg meg som verdens heldigste. Jeg er gift med min beste venn og jeg har jeg har kollegaer som «setter meg på plass»… La oss håpe at nettopp disse menneskene – som betyr så mye for meg – er en del av min hverdag om 2 år. Jeg planlegger det, jeg håper det og jeg tror det….men vite…det er det bare VISA som gjør!

Jeg er i gang!!

Wow….jeg blogger! Litt skremmende, litt spennende…foreløpig helt nytt! Oppstarten av denne bloggen er et resultat av at jeg tar faget Teknologiutvikling og samfunnsendring ved NTNU videre. Jeg jobber med et innlegg om «Big data», der jeg drodler litt omkring hva ulike selskap kan få av informasjon om en person – bare ved å trekke data ut av store datamengder. Spennende eller skremmende?? Innlegget kommer i løpet av søndag.